Coldplays ambisjoner er større enn de klarer å gjennomføre på sitt fjerde album.

Coldplay er tilbake, noe man nærmest må være døv og blind for ikke å ha oppfattet. De er tilbake med en plate som på godt norsk heter noe slikt som ”Leve Livet eller Døden Og Alle Hans Venner” – og hva skal man forvente seg av et album med en tittel som denne? Jeg kan i hvert fall røpe at plata ikke ble den revolusjonen som Coldplay lovte, trass i et revolusjonært cover, men at det låter noe mer avansert enn det de har gitt ut tidligere.

Produksjonen er signert Brian Eno uten at dette låter mer U2 enn det har gjort til nå. Heldigvis. Eno har dog utvilsomt dratt bandet ut i nytt landskap inspirasjonsmessig og samtidig satt sitt umiskjennelige merke på produksjonen lydmessig, både med hensyn til tangenter og stryk. Coldplay har for øvrig aldri hørtes bedre ut enn på dette albumet rent teknisk. Her er lag på lag av lyd som blender vakkert uten å frarøve vokalen dens naturlige plass i helheten. Chris Martin har forøvrig fått noe å bryne seg på i studio og vokalt beveger han seg tidvis på ny mark. Og han gjør det bra.

Tekstmessig skiller denne plata seg fra tidligere Coldplay ved at den beveger seg inn på et noe mørkere territorium og sånn sett oppfattes mer utfordrende enn den kanskje er. Chris Martin er flink til å lage melodier, men tidvis sitter jeg med en følelse av at han kanskje kunne fått litt hjelp ”in the lyrical department”. ”VLVODAAHF” er full av referanser til både det ene og det andre og selv om tekstene ved første øyekast virker reflekterte og dype, er det vanskelig å se en helhet eller fullført ide om hvor han vil. Han flørter med ideologi og religion, men hengir seg ikke til noen av dem. Det kan også spores en aggresjon mot religion og det er tydelig at tanker omkring religionens plass i historien, omgitt av krig, drap og misbruk, opptar ham. Allikevel blir brutte tanker og et ønske om å nærme seg Radiohead sine fragmenterte tekster for stort til å formidle den mulige visjonen og større helheten bak det tekstmessige innholdet.

Dette er et ujevnt album som beveger seg mellom store høyder og dype daler. Det har en utvilsom kvalitet ved seg, men er ikke gjennomført. Det har store ambisjoner, men når aldri fullendelsen av disse. Samtidig er plata slitesterk fordi den ikke selger seg selv, men krever noe av lytteren. Det blir meget spennende å vurdere dette albumet igjen etter 40-50 gjennomlyttinger. For såpass fortjener den.

---

Del denne artikkelen med dine venner