| Demon Hunter |
 |
 |
 |
| Skrevet av Sven Erik Hognestad | |||||||||
| fredag 02. april 2010 19:57 | |||||||||
Vi ble lovet tyngre og samtidig mer melodiøs lyd da bandet jobbet med dette albumet, og det fikk vi. Mange av riffene er definitivt så harde som de kommer, mens svenske gitarsoloer og Ryan Clarks velkjente breakdown-type refreng står for det melodiske. Åpningslåta Descending Upon Us er typisk Demon Hunter og gjør ikke veldig stort inntrykk på meg, men den under tominutters lange LifeWar lover bedre. Der eksperimenterer de litt, og selv om det ikke har hodenikkingsverdien til neste låt (og singel) Collapsing, liker jeg hammerslagrytmen den kjører nesten hele låta gjennom. Nevnte Collapsing er også typisk DH, men denne på en god måte. Den er ikke nyskapende, men solid og fengende. Det er heller ikke dumt at skånsken Björn Strid fra Soilwork låner bort vokalen sin. To andre metallgutter, Christian Älvestam fra Miseration og Dave Peters fra Throwdown er også med. Førstnevnte på Just Breathe, sistnevnte på Feel As Though You Could, som begge er tyngre enn det meste jeg har hørt fra bandet. På disse gjør ikke Ryan Clarks vokal låtene noen tjeneste. Jeg ville svært gjerne høre noe annet enn seig allsangvokal da refrenget begynte.
Det er stort sett tunge vers og hodenikkingsrefreng man kan vente fra DH om dagen, noe som funker veldig godt av og til (På This Is The Line f.eks), men som også fort blir gammelt. Jeg er glad for den tyngre lyden, som gir låtene opptil flere ekstra dimensjoner, idet at de har større rekkevidde når de for eksempel går fra en morsom synthintro på Collapsing til relativt tung metall på flere av de andre sporene. Driving Nails og Blood In The Tears er de obligatoriske balladene. De er greie nok, men når ikke helt opp til tidligere slagere som My Heartstrings Come Undone og Carry Me Down. Tekstene virker litt late og melodiene litt halvhjertede. Det hadde kanskje holdt å ha med en av dem (Helst Driving Nails hvis jeg hadde fått velge). Tittelsporet The World Is A Thorn er mitt favorittspor: beinhard tvers igjennom med en sinna metalgitar på refenget. Tie This Around Your Neck og Shallow Waters er nok et par harde. Her funker allsangrefrengene greit, men som sagt føler man at man har hørt det før. Jeg liker melodiene godt, men man kan lure på om de ikke hadde gjort lurt i å bevege seg litt vekk ifra Demon Hunter-oppskriften litt oftere.
Alt i alt er dette et steg opp fra Storm The Gates Of Hell, og et og et halvt syvmillssteg opp fra Triptych for eksempel. For min del kunne de godt gravd opp enda mer futt og fart og landet litt nærmere Slipknot, men det er et fint album som legger seg til i lista over solide DH-utgivelser, som for øvrig er rimelig lang i forhold til en hel del andre band. En ting jeg liker ved DH er at de er kompromissløse når det gjelder tekster. Ryan Clark prøver seg med poetiske krumspring, men det underliggende budskapet er stadig det samme, og det er ikke verst for et band i fronten av mainstreamvennlig metall. Jeg håper på mer av dette i fremtiden, og mer av det tunge sporet de har lagt seg i.
Høydepunkt: This Is The Line, The World is a Thorn ------- andre anmeldelser av skribenten: Maylene & The Sons of Disaster
Sett som favoritt
Få denne på e-post
Kommentarer (0)
 |
|||||||||
RSS for kommentarer
Vis/ skjul kommentarformular
