Tidligere publisert i sorthvits papirutgave

Soundtracket denne høsten har vært de fantastiske EPene til Jon Foreman om de fire årstidene, og det var derfor med stor forventning jeg lot den samme Foreman synge seg inn i øregangene mine, denne gang sammen med resten av gjengen fra San Diego. Jeg ble ikke skuffa, men hadde allikevel forventa mer fra denne erfarne gruppa.



Det virker som om de sarte og rolige sangene på nevnte EPer her får sitt motstykke med store arrangementer og semitunge gitarer. Problemet er at jeg har hørt mye av det før. Jon Foreman synger inderlig om store temaer gjennom veldig gode tekster, men musikalsk kunne det dessverre  blitt anonymt, hadde det ikke vært for Foremans definerte vokal.



Det er tre år siden bandet sist slapp en fullengder, og bandet hadde derfor med seg 120 sanger i turnékofferten, og dette ble grunnlaget for denne plata. Kanskje var det nettopp her bandet gikk seg vill, i skogen av mulige låter. De fleste av disse musikalske trærne blir ganske like, og en stakkars anmelder kan se seg blind på disse tolv sangene.



Noen sanger skiller seg allikevel ut, singelen «Mess of Me» treffer meg bra, og har med sine røffe riff blitt omtalt som noe Foo Fighters kunne skrevet. Også «The Sound (John M. Perkins Blues)» får rockeren i meg til å våkne og nesten slenge på flettene i takt med gitarene. Jeg vil allikevel rette på meg selv og si at jo, jeg ble litt skuffa, og hvis du vil ha noe skikkelig bra, lesk heller ørene dine med Jon Foremans EP-samling. Det er snask for trommehinne og sjel. Jeg må dessverre gi dette albumet en treer, men det er, tross dette, et håp her inne om at sangene vokser på meg over tid.

Høydepunkt: Mess of Me, The Sound,