| Six Star Hotel - Tides and Tides |
 |
 |
 |
| Skrevet av Sveinung Fjermestad | |||||||||
| tirsdag 22. juni 2010 11:55 | |||||||||
Kulere intro på en plate skal du lete lenge etter: ”No no indigo!” skrikes ut av høytalerne som om livet sto på spill. Man skjønner fort hvor det bærer hen, og jeg kan med en gang si at det er mye å glede seg til. Six Star Hotel er noe så sjeldent som Nord-irsk indierock. Slå den.
Tides and Tides begynner veldig bra med de to første låtene, No No Indigo! og Left Alone. Førstnevnte er en energifull låt med Pony the Pirate-ish ropekoring og frekke gitarriff. Left Alone er en mer variert låt og etter min mening en av de bedre låtene på plata rent låtskrivermessig. You're a Phoenix, I'm a Grave fortsetter i samme spor med tekststrofer som ”I don’t know what love is, I don’t know who love is.” Dessverre lider Tides and Tides av noe jeg liker å kalle for ”Muse syndromet,” plata begynner bra, og holder seg bra lenge, men faller i kvalitet mot slutten. De høres plutselig ut som en dårlig versjon av Mew. Låtene har ikke den samme kvaliteten som i begynnelsen av plata, selv om de aldri blir direkte dårlige. Avlsutningslåta Tell Me Sorry er heldigvis en opptur som avslutter det hele på verdig vis.
Bandet startet opp i 2001 og har frem til nå rukket å slippe tre Ep-er, debutalbumet A Kind of Crusade kom i 2007 og i fjor slapp de altså oppfølgeren Tides and Tides. Six star hotell spiller gitarbassert indierock med innslag av scream-vokal. Skrikinga gjør at de skiller seg litt vekk fra mange av de mest selvsagte sammenlignbare indiebanda der ute. Det minner tidvis om Bloc Party. Det er den samme energien, og vokalmessig er det også endel likheter. Vokalist David Clements bærer låtene på en meget god måte gjennom hele skiva. Han mestrer å synge både tøft og sårt, noe som gir en fin variasjon på en plate som til tider kan bli litt ensformig. Det er forøvrig mye fint gitarspill å finne her, for de som er interessert i sånt.
Summa summarum er Tides and Tides en sterk utgivelse fra et band som klarer å finne sin egen greie i en sjanger hvor veldig mye høres likt ut. Hadde de brukt litt mer tid på de siste låtene kunne dette blitt virkelig bra.
Høydepunkt: No No Indigo!, Left Alone og Tell Me Sorry.
Sett som favoritt
Få denne på e-post
Kommentarer (0)
 |
|||||||||
RSS for kommentarer
Vis/ skjul kommentarformular
