| War of Ages - Eternal |
 |
 |
 |
| Skrevet av Sven Erik Hognestad | |||||||||
| torsdag 01. juli 2010 00:00 | |||||||||
Tidligere utgitt i papirutgaven
War of Ages har for meg alltid vært en lillebror i metalcore-familien. De roper høyt om oppmerksomhet, men alt de gjør høres ut som et ekko av storebrødre som Killswitch Engage og As I Lay Dying. Den forrige plata hadde riktignok et skjær av dødsmetall i seg, men på Eternal har de hoppet tilbake til amerikansk mainstream metalcore. Åpningslåta Collapse er for eksempel som snytt ut av nesa til Tim Lambesis. Det har kanskje noe med saken å gjøre at de har spilt inn albumet på studioet hans. Det er begrenset hvor mange flere dråper man kan få vristet ut av metalcorekluten nå, så jeg skulle ønske WoA prøvde seg på andre jaktmarker isteden for å hoppe på denne gamle kjepphesten igjen. Nå har bandet holdt på siden før sjangeren ble helt utslitt, så de er ikke helt uten legitimitet. Instrumenttrakteringen blir stadig bedre, og mange unge metalcorehåpefulle kan ha noe å lære av melodiøretene til gitaristene Branon Bernatowicz og Steve Brown. For meg når de av og til nye høyder på dette albumet, og jeg liker den liberale holdingen deres til uhemmede gitarsoloer. Låtskrivingen i sin helhet er vaskeekte metalcore opp til ørene, men det er jo også nettopp det jeg er litt skeptisk til. Tidsmessig kan de vanskelig ha valgt en verre timing, da dette albumet kommer ut midt mellom utgivelser fra legendariske Living Sacrifice og nyskapende As I Lay Dying. De to oppfant stort sett metalcore, så jeg blir ikke overrasket om Eternal blir en pinnestol mellom to metallstoler som var grei å bruke før man fikk hele settet, men som sannsynligvis bare blir tatt fram når man har gjester som forsker på pinnestoler.
Man kan alltid stole på at WoA vil synge om krig og sånt, og de fornekter ikke seg selv. Det kan hende det bare er meg, men disse tekstene har en mer negativ følelse enn på de andre albumene. Det er litt “stakkars meg” over dem, og det sømmer seg vel ikke for en staut metallkriger? Høydepunktene på denne plata er trist nok låtene som har mest av nevnte As I Lay Dying i seg, som Collapse og Failure. Å ta med Sonny fra POD på tittelsporet var et feilsteg i min notatblokk. Det var også å prøve seg med noe Sonny-inspirert halvhertet halvrap midt i The Fallen, selv om resten av låta egentlig er ganske god. I det hele tatt er Eternal en ganske forglemmelig plate, på tross av fin produsering og flinke musikere. En midt på treet treer, vil jeg si. ------- andre anmeldelser av skribenten: Demon hunter - The World is a Thorn Maylene & The Sons of Disaster
Sett som favoritt
Få denne på e-post
Kommentarer (0)
 |
|||||||||
RSS for kommentarer
Vis/ skjul kommentarformular
