| Flatfoot 56 - Black Thorn |
 |
 |
 |
| Skrevet av Sven Erik Hognestad | |||||||||
| torsdag 01. juli 2010 00:00 | |||||||||
Tidligere utgitt i papirutgaven
Flatfoot 56 spiller ramsalt irskamerikansk folkepunk á la Dropkick Murphys/The Real McKenzies. Hvis du liker sånt kommer du sannsynligvis til å elske disse guttene. Gjengkoring og mandolin er nøkkelord, og det skorter heller ikke på tekster om sjøsprøyt og/eller hurlumhei. Deres forhenværende utgivelser har ikke imponert meg stort, men denne plata er noe annet. For å ikke skape furore kan jeg med en gang si at en plate av denne typen aldri kommer til å få høyeste karakter i boka mi, med mindre alle sangene er av Dropkick Murphys’ “Shipping up to Boston”- kaliber, så ha det i bakhodet når jeg lovpriser denne plata opp i skyene. Jeg er nemlig veldig svak for alt som på en eller annen måte kan minne om kinnskjegg, bart eller Braveheart, og Flatfoot 56 inneholder alle tre. Punkere har en spesiell evne til å skape tilhørighet rundt det å tøffe seg og gå imot strømmen. Tekster som: Born to a fighter on the deep South side/A sweaty blue collar, but you didn’t mind./The cost of a family meant your blood and tears/Fourteen hours in a world of gears varmer et skappunkerhjerte og får det til å lengte etter ungdommens moshpiter med tilhørende svette og neseblod. Det er ikke pent, men William Wallace forstod nytten av en blåveis i ny og ne. Det er konsertene og samholdet som skaper stemningen, så hvis du aldri har vært på en sånn en, bør du ta på deg bukseseler og en skitten singlet og ta deg en tur, så du virkelig kan få det meste ut av denne plata.
Når det gjelder musikken introduseres den med en liten snutt fra “Escape”, et gammelt radioprogram: “Tired of the everyday grind? Want to get away from it all? Ever dream of a life of...romantic adventure? We offer you…escape.”, hvorpå de følger opp med en villstyring av en låt om å stå fast i troen (på Jesus regner jeg med). Born For This er en litt kjedelig en, med det tar seg straks opp igjen med Courage, som jeg siterte fra tidligere. Smoke Blower er bygd rundt de tre små griser, og er en av mine favoritter på plata. Hourglass er en mandolintung singel, men ikke det beste sporet. Son of Shame tar den kaka, allsangvennlig hele veien og med en sekkepipedrevet melodi som får en til å lengte tilbake til Irland selv om man aldri har vært der. Way Of The Sun er også en godlåt, tatt ut av samme støpeform. Jeg liker også You Won Me Over, en fin balladeaktig sak. I det hele tatt er det mye fint på Black Thorn, og jeg ser ikke bort ifra at den kommer til å bli en av mine favorittutgivelser i år. Om jeg skal nevne noen nedturer det hele tatt, må det være (la meg ta på meg nøkternbuksene) at det kan bli litt slitsomt å høre om hvor tøff man må være for å komme seg gjennom livets høye sjø hele tiden. Disse gutta slapper sikkert litt av også, og det hadde vært koselig å høre om. Men det er kanskje det man har Jason Mraz til.
------- andre anmeldelser av skribenten: Demon hunter - The World is a Thorn Maylene & The Sons of Disaster
Sett som favoritt
Få denne på e-post
Kommentarer (0)
 |
|||||||||
RSS for kommentarer
Vis/ skjul kommentarformular
