| MUTEMATH - Odd Soul |
 |
 |
 |
| Skrevet av Sven Erik Hognestad | |||||||||
| tirsdag 08. november 2011 21:00 | |||||||||
Mutemath er et av de skjeldne bandene man alltid kan vente kvalitet fra. Enten det gjelder låtmaking, produksjon eller framføring, slutter de aldri å overraske og overbevise. På Odd Soul har de nok en gang utviklet lyden sin, men selv om skiva er en ny (og litt uventet) vending, klarer bandet å beholde retningen og fortsatt være utpreget Mutemath. Det hele er mye mer gitarpreget enn tidligere utgivelser, og minner ikke lite om The Black Keys med en dæsj Stone Foxes. Spesielt på tittelsporet hører man 70-talls blues/rock-inspirasjon, med en moderne edge. Paul Meanys stemme er perfekt til slikt, et øyeblikk intens, det neste laidback. På dansbare og lett psykedeliske Prytania hører vi litt mer kjente takter, men også her er vintagegitaren tilstede. Blood Pressure var teaseren for albumet, en låt som først virker litt tilbakeholden, men kommer ut av skallet etter et par gjennomlyttinger. Den er en god representant for albumet, og fikk meg til å høre på hele LPen med andre ører enn om jeg hadde hørt f.eks nevnte Prytania, som er en mer umiddelbar singellåt, først. Tell Your Heart Heads Up er for meg den svakeste låta, men er på ingen måte noe feilskjær. Ooooo-backingen gir den en interessant vri, mens vrengt vokal, gitar og keyboard gjør den mer enn groovy nok. All Or Nothing er et roligere, Radiohead-aktig spor, men den litt hektiske tromminga holder tempoet oppe helt til den avsluttes med en fin elektronikaseksjon. Instrumenteringa på denne er noe av det peneste jeg har hørt fra bandet, og er et av høydepunktene på skiva Den leder inn i den synthbaserte Sun Ray, som fungerer som en intro til Allies, en funky greie der gitaren danser rundt Meanys stemme, som er litt lysere en vanlig. Cavalries er stilig hammonorglete, men går plutselig inn i en del som høres ut som om den kom ut ifra en jamsession mer enn forsiktig planlegging, noe som heldigvis fungerer flott. Walking Paranoia er en annen favoritt, mye på grunn av teksten som tar for seg hvor stressa kirka kan gjøre en. One More minner litt om Cavalries, med en saftig bluesgitar og inspirert tromming fra Darren King. King fortsetter som før med å injisere heftige rytmer, og fortjener å nevnes spesielt. Han er en av de mer kreative og tighte trommisene jeg kjenner til, og live shower han like mye som de mer frittstående medlemmene av bandet. På den 7 minutter lange Quarantine høres Meany ut som en auksjonsvert, før han drar oss med på rene post/altrockeoperaen med bølgetopper og -daler, temposkifter og stilforandringer. Plata rundes av med In No Time, en pen og rolig avslutning. Hør på: All Or Nothing, Walking Paranoia, alle de andre.
------- Andre anmeldelser av skribenten: Demon hunter - The World is a Thorn Maylene & The Sons of Disaster
Sett som favoritt
Få denne på e-post
Kommentarer (0)
 |
|||||||||
| Sist oppdatert ( tirsdag 08. november 2011 23:59 ) | |||||||||
RSS for kommentarer
Vis/ skjul kommentarformular
