| På kafé med Jesus |
| torsdag 22. mai 2008 12:42 | |
|
Hjemme i stuen står det etlite ikonmaleri i vinduskarmen. Ikke fordi vi ber til det eller noe, det er merden gamle historien om farger som passer sammen med sofaer og gardiner. Samt atman kjenner folk som har vært i Syden og kjøpt gaver. Noel på to og et halvt årfant det her om dagen og må han ha skjønt at det var noe religiøst. Han brettetdet ut og sa: «Kjære Gud, ber for Jesus.» Veronica var litt syk i magen ogspurte om han ikke i stedet kunne be om at hun ble frisk. Så han la til. «Takkat mamma blir frisk, i morgen!» Dagen etter var hun nesten bra, men det var forselvfølgelig til å begeistre han. Hva med deg, er du flink til å be? Spør du pentfor deg? I julen så jeg filmen Polarekspressen om barnasom kom inn i det gigantiske riket som så ut som en krysning mellom Babylon,Det nye Jerusalem og Hitlers tredje rike. Der fikk de møte nissen og ønske segnoe. Vi sier ofte når vi ber at vi står foran«tronen». Jeg har aldri stått foran noen trone, som jeg har sett fysisk i allefall. Men jeg har sittet mye på kafé, kjørt mye bil og vært mye på besøk hosvenner. Så derfor prøver jeg heller å se for meg Jesus sånn. Bare jeg og han påen nesten tom kafé en tidlig kveld midt i uken. Hva ville jeg sagt til han? Hadde jeg trukket opp en bunke leserbrev frakristne aviser og bedt han om å markere ståsted? Er du for eller mot disseJesus? Er du på min side eller feil side? Du liker vel ikke han Jesus? Ja fordu tilhører vel mitt kirkesamfunn, Jesus? Hadde jeg fortalt han om mine ikke-kristnevenner jeg så gjerne ville skulle møte han? Hadde jeg husket å takke han? Takke han for allede gode stundene, vennene, verdiene og håpet? Ville det vært viktig hvordan jeg sa det? Hvaslags tonefall, volum og valg av ord? Hva slags musikk som gikk over anleggetpå kafeen mens vi snakket? Fordi det er sammenheng mellom kroppen min,stemmen min og engasjementet mitt er det ikke likegyldig for meg selv, hvordanjeg ber. Det er nok bra med variasjon i uttrykk og intensitet, men vi må ikkeblande Gud inn i sånne ting. Han hører jo bønnen uansett. Han som er nærmeremeg enn huden på hendene og pusten min hører selvfølgelig ikke dårlig. Bønn er absolutt ærlighet. Derfor blir vi velheller ikke flinke til å be. Hadde Gud vært en maskin, hadde han vært avhengigav korrekt utførte formler og kommandoer. Da kunne vi sagt til hverandre hvisvi ikke fikk svaret vi ønsket, at «du har nok bedt feil! Du har nok ikke kunnetkodene og metodene. Ikke de nyeste hvertfall». Men Gud er ingen maskin, han eren far. Hvis Noel kommer til meg og sier han er sulten, vil jeg ikke gi hansteiner istedenfor brød, selv om han skulle glemme å si «Vær så snill». Andreas Hegertuner en av redaktørene i sorthvit. Han er tobarnsfartil tross for sin unge alder, og liker mye bedre å høre på DeLillos enn på gospel. Del denne artikkelen med dine venner        
Sett som favoritt
Få denne på e-post
Visninger: 932 Kommentarer (0)
 |
|
| Sist oppdatert ( mandag 02. juni 2008 11:20 ) |
RSS for kommentarer
u skriver:
"Selve...
