| Førstemann til himmelen |
| torsdag 22. mai 2008 12:35 | |
|
Noen ganger lurer jeg påom veien til Gud og himmelen/evigheten/paradiset (stryk det som ikke passer)omtales som trang, kronglete og vanskelig, er fordi det står så mange kristnelangs veien og spenner bein på de som prøver å knote seg fram på denne tuvleteveien. Dessverre er ikke romslighet, toleranse ogtabbekvote (les: nåde) de karakteristikker folk flest bruker når de blir spurtom hvordan de oppfatter kristne. Innimellom får jeg følelsen av at vi spillerdet (kanskje lite kjente) spillet Førstemann til himmelen, som jeg og noen av vennene mine spilte da vi varsmå. Jeg husker ikke detaljene i spillet, men mener at det var etkunnskapsspill med spørsmål fra Bibelen, og dersom du dreit på draget og troddeat broren til Moses het Amos, og ikke Aron, da gikk det rett til helvetet –eller i hvert fall veldig mye saktere til himmelen. En del mennesker tror at man hevder seg selv vedå tråkke oppå andre, eller i hvert fall ved å gå forbi dem, og gjerne dytte demgodt ned i grøfta i det man passerer. Når jeg går fra t-banen har jeg ofte sommål å gå forbi alle de andre som kom med samme t-bane som meg, og får et litesnev av seiersfølelse når jeg klarer å nå forbi alle (nå skal det sies at jegaldri bruker skitne triks som dytting eller sparking). Så jeg skjønner at mansynes det er deilig å komme først! Men Gud sier at vi skal jobbe for å løfteandre opp, dytte de foran oss (i positiv forstand), og alltid gi folk en nysjanse. Skal vi stå langs sidelinja, er det i så fall for å heie og dra de somhavner i grøfta opp igjen, og sette et plaster på kneet dersom det har gåtthull – ikke for å spenne bein og gjøre veien enda tyngre å gå enn den alleredeer. Jeg skulle ønske folk henvendte seg til oss ogmenighetene våre når de hadde dumma seg ut, snubla, og trengte noen til å dradem opp og hjelpe dem videre på veien. Noen til å vise nåde, sånn som Jesusalltid gjorde. Jeg, og de fleste jeg kjenner, har så mange regler og rammeverkde som kaller seg kristne må passe inn i for å få komme om bord i sporvognensom går til himmelen (med Gud som sjåfør og Jesus konduktør). Regler vi harfunnet på helt selv, men som egentlig ikke har noe for seg. Det er som om vifortsatt hopper paradis: Treffer steinen utenfor ruta, eller skotuppen er nærlinja, ja, da er det rett ut! Tilbake til start… Det er mange måter å gjøre inntrykk på! Demenneskene jeg er mest knyttet til, er ikke de som juksa og hoppa over meg nårdet egentlig var min tur i spillet, men de som tilga, glemte og lot meg prøvepå nytt – om jeg så hadde glemt at mora til Jesus het Maria. Marianne Johannessen(26) fra Moss studerer til master i Fred og Konflikt på Blindern, men mye kantyde på at hun er mer glad i Fred enn i Konflikt. Del denne artikkelen med dine venner        
Sett som favoritt
Få denne på e-post
Visninger: 1130 Kommentarer (0)
 |
|
| Sist oppdatert ( mandag 02. juni 2008 11:20 ) |
RSS for kommentarer
u skriver:
"Selve...
