Alt Antonios ønsket var å være alene med Gud. Det gjorde ham mer kjent og betydningsfull enn han hadde kunnet ane.
Alexandria på begynnelsen av 300-tallet. Den siste store forfølgelsen
av den tidlige kirken er under opptakt. Troende fra hele Egypt fraktes
til Alexandria for rettegang og henrettelse. Alexandria er nå blitt et
av hovedsetene for en kirke som vokser eksplosivt. Tusener har sluttet
seg til «Veien», som de første kristne kalte seg selv. Uroen er stor.
På litt over fem måneder har stattholderen Maximinus drept både den
tidligere biskopen og hans etterfølger, likevel har en arvtaker alt
tatt deres plass.
Midt
i kaoset, ut av ørkenen, marsjerer en underlig flokk inn i byen. I
spissen for flokken går en middelaldrende mann kledd i en skjorte av
hestehår, fåreskinn og en skitten gammel kappe. Det ser ut som om han
har bodd i en hule de siste tjue årene. Men mannen er allerede godt
kjent blant folket, og ryktet sprer seg raskt: Antonios har kommet til
Alexandria!
Første kloster
Antonios vokste
opp på den egyptiske landsbygda i en relativt rik familie. Men allerede
i tenårene blir Antonios og hans søster foreldreløse. Antonios står som
forvalter av formuen. En dag, på vei til gudstjeneste, hører han Herren
tale til ham: «Gå og selg det du eier og gi pengene til de fattige.»
Antonios gjør som han har blitt fortalt, og selger alt han eier og gir
det til de fattige i området.
Antonios flytter så ut i ødemarken i
nærheten av sitt tidligere hjem for å drive åndelig trening, bønn og
faste. Over tid modnes hans forhold til Gud, og etter hvert bestemmer
han seg for å flytte lenger ut i ødemarken for å være alene med Gud i
bønn. Ryktet om denne spesielle mannen sprer seg. Folk oppsøker
Antonios for forbønn og helbredelse. Andre oppsøker også den nå erfarne
eremitten for undervisning i Guds ord og for å leve sammen med ham ute
i ødemarken. Over tid går Antonios motvillig med på dette, og rundt ham
vokser et av de første klosterkollektivene frem i ørkenen.
Etter
førti år i ørkenen, får Antonios høre at grusomme forfølgelser igjen
har blusset opp i Alexandria, og han bestemmer seg for å forlate
ørkenen for å hjelpe martyrene i storbyen.
For populær
I Alexandria forsøker Antonios å oppmuntre de
lidende kristne i fengsler, i gruvene, i rettssalen – ja, helt til
henrettelsesstedet. Den vel frimodige oppførselen til Antonios og hans
disipler blir til slutt for mye for stattholderen. Antonios nektes
først adgang til rettssalen, så til hele byen. Antonios reagerer med å
vaske seg, for så dagen etter å stille seg opp midt i byen, godt synlig
for stattholderen. Ingenting skjer. Antonios er for populær for den
romerske hærføreren. Skarer kommer til tro på Jesus Kristus som verdens
frelser. Kort tid etter avsluttes forfølgelsene, og med det reiser
Antonios tilbake til ødemarken.
Endelig fred å få
Men til slutt blir all oppmerksomheten for
mye for Antonios. Han rømmer med en karavane enda lenger inn i ørkenen.
Mellom noen fjell finner Antonios et sted og en hule som han forelsker
seg i, og hvor han får være i fred. Her kan han på ny bruke tiden til
bønn, alene med Gud. Men det varer ikke lenge før hans disipler finner
ut hvor han oppholder seg. Likevel blir Antonios’ ønske om ensomhet
respektert. Jevnlig kommer folk til ham for veiledning og forbønn, men
Antonios bor alene i fjellene. I lange perioder vandrer han også rundt
i ørkenen mens han ber.
Antonios blir et forbilde for tusener av
unge kristne som søker helliggjørelse utenfor det travle bylivet. Som
gammel beholder Antonios overraskende mye av sin ungdommelige styrke.
Men da den gamle eremitten når en alder av 105 år, vet han at hans tid
er kommet. Han kaller sine nærmeste til seg, og etter å ha oppmuntret
dem til å leve et gudfryktig liv, legger han seg ned. Og med et
«gledesstrålende ansikt» trekker han sitt siste åndedrag.
Paradoksal mann
Over denne enkle eremitten fra Egypt, hviler
det et stort paradoks. Antonios hadde forelsket seg i Gud. Han ønsket å
vie hele sitt liv til å være sammen med Ham i stillhet og bønn. Alt
annet var underordnet dette. Derfor oppholdt han seg også alene i en
ganske øde og ufremkommelig ørken. Men til tross for at Antonios
forsøkte så godt han kunne å unngå oppmerksomhet, ble han viden kjent
og var enormt populær mens han levde.
Det fortelles blant annet at
han fikk brev fra Antonios keiser Konstantin og hans sønner, men
Antonios nektet først å svare. Han syntes ikke noe om det keiseren
skrev, og mente at man ikke skulle gjøre forskjell på folk. Først etter
overtalelse lot Antonios noen skrive ned et svar hvor han oppfordret
keiseren til å tenke på den kommende dom, huske på at Kristus alene var
den sanne og evige konge, elske sin neste, tenke på rettferdigheten og
ta vare på de fattige.
Dette fortsatte etter Antonios´ død. Biskop
Athanasios av Alexandria skriver året etter hans død biografien
Antonios liv. Skriftet blir raskt oversatt til mange språk og får en
bred geografisk spredning, og Antonios viderefører profettradisjonen
fra Moses, Elija og Johannes døperen videre inn i kirkehistorien.
Antonios liv er med å inspirere tusener av unge kristne til det som
etter hvert blir en av kirkens viktigste pilarer – klosterbevegelsen. I
århundrene som følger blir klostrene sentrale utposter for utdannelse,
fornyelse og misjon. Og gjennom historien blir Antonios eksempel
stående som et fyrtårn.
 |