Alexandria på begynnelsen av 300-tallet. Den siste store forfølgelsen av den tidlige kirken er under opptakt. Troende fra hele Egypt fraktes til Alexandria for rettegang og henrettelse. Alexandria er nå blitt et av hovedsetene for en kirke som vokser eksplosivt. Tusener har sluttet seg til «Veien», som de første kristne kalte seg selv. Uroen er stor. På litt over fem måneder har stattholderen Maximinus drept både den tidligere biskopen og hans etterfølger, likevel har en arvtaker alt tatt deres plass.
Midt i kaoset, ut av ørkenen, marsjerer en underlig flokk inn i byen. I spissen for flokken går en middelaldrende mann kledd i en skjorte av hestehår, fåreskinn og en skitten gammel kappe. Det ser ut som om han har bodd i en hule de siste tjue årene. Men mannen er allerede godt kjent blant folket, og ryktet sprer seg raskt: Antonios har kommet til Alexandria!

Første kloster
Antonios vokste opp på den egyptiske landsbygda i en relativt rik familie. Men allerede i tenårene blir Antonios og hans søster foreldreløse. Antonios står som forvalter av formuen. En dag, på vei til gudstjeneste, hører han Herren tale til ham: «Gå og selg det du eier og gi pengene til de fattige.» Antonios gjør som han har blitt fortalt, og selger alt han eier og gir det til de fattige i området.
Antonios flytter så ut i ødemarken i nærheten av sitt tidligere hjem for å drive åndelig trening, bønn og faste. Over tid modnes hans forhold til Gud, og etter hvert bestemmer han seg for å flytte lenger ut i ødemarken for å være alene med Gud i bønn. Ryktet om denne spesielle mannen sprer seg. Folk oppsøker Antonios for forbønn og helbredelse. Andre oppsøker også den nå erfarne eremitten for undervisning i Guds ord og for å leve sammen med ham ute i ødemarken. Over tid går Antonios motvillig med på dette, og rundt ham vokser et av de første klosterkollektivene frem i ørkenen.
Etter førti år i ørkenen, får Antonios høre at grusomme forfølgelser igjen har blusset opp i Alexandria, og han bestemmer seg for å forlate ørkenen for å hjelpe martyrene i storbyen.

For populær
I Alexandria forsøker Antonios å oppmuntre de lidende kristne i fengsler, i gruvene, i rettssalen – ja, helt til henrettelsesstedet. Den vel frimodige oppførselen til Antonios og hans disipler blir til slutt for mye for stattholderen. Antonios nektes først adgang til rettssalen, så til hele byen. Antonios reagerer med å vaske seg, for så dagen etter å stille seg opp midt i byen, godt synlig for stattholderen. Ingenting skjer. Antonios er for populær for den romerske hærføreren. Skarer kommer til tro på Jesus Kristus som verdens frelser. Kort tid etter avsluttes forfølgelsene, og med det reiser Antonios tilbake til ødemarken.

Endelig fred å få
Men til slutt blir all oppmerksomheten for mye for Antonios. Han rømmer med en karavane enda lenger inn i ørkenen. Mellom noen fjell finner Antonios et sted og en hule som han forelsker seg i, og hvor han får være i fred. Her kan han på ny bruke tiden til bønn, alene med Gud. Men det varer ikke lenge før hans disipler finner ut hvor han oppholder seg. Likevel blir Antonios’ ønske om ensomhet respektert. Jevnlig kommer folk til ham for veiledning og forbønn, men Antonios bor alene i fjellene. I lange perioder vandrer han også rundt i ørkenen mens han ber.
Antonios blir et forbilde for tusener av unge kristne som søker helliggjørelse utenfor det travle bylivet. Som gammel beholder Antonios overraskende mye av sin ungdommelige styrke. Men da den gamle eremitten når en alder av 105 år, vet han at hans tid er kommet. Han kaller sine nærmeste til seg, og etter å ha oppmuntret dem til å leve et gudfryktig liv, legger han seg ned. Og med et «gledesstrålende ansikt» trekker han sitt siste åndedrag.

Paradoksal mann
Over denne enkle eremitten fra Egypt, hviler det et stort paradoks. Antonios hadde forelsket seg i Gud. Han ønsket å vie hele sitt liv til å være sammen med Ham i stillhet og bønn. Alt annet var underordnet dette. Derfor oppholdt han seg også alene i en ganske øde og ufremkommelig ørken. Men til tross for at Antonios forsøkte så godt han kunne å unngå oppmerksomhet, ble han viden kjent og var enormt populær mens han levde.
Det fortelles blant annet at han fikk brev fra Antonios keiser Konstantin og hans sønner, men Antonios nektet først å svare. Han syntes ikke noe om det keiseren skrev, og mente at man ikke skulle gjøre forskjell på folk. Først etter overtalelse lot Antonios noen skrive ned et svar hvor han oppfordret keiseren til å tenke på den kommende dom, huske på at Kristus alene var den sanne og evige konge, elske sin neste, tenke på rettferdigheten og ta vare på de fattige.
Dette fortsatte etter Antonios´ død. Biskop Athanasios av Alexandria skriver året etter hans død biografien Antonios liv. Skriftet blir raskt oversatt til mange språk og får en bred geografisk spredning, og Antonios viderefører profettradisjonen fra Moses, Elija og Johannes døperen videre inn i kirkehistorien. Antonios liv er med å inspirere tusener av unge kristne til det som etter hvert blir en av kirkens viktigste pilarer – klosterbevegelsen. I århundrene som følger blir klostrene sentrale utposter for utdannelse, fornyelse og misjon. Og gjennom historien blir Antonios eksempel stående som et fyrtårn.

Kommentarer (0)

RSS for kommentarer

Skriv kommentar

Vis/ skjul kommentarformular

E-post Navn Hjemmeside		Tittel Kommenter mindre tekstfelt | større tekstfelt
		Jeg har lest og aksepterer Betingelser for bruk. Legg inn kommentar