| Ludvig Karlsen: Utsendt til de utsl |
 Da han var ung ble Ludvig Karlsen reddet ut av rennesteinen av Jesus.
Resten av livet ble han drevet av takknemlighet til å gjøre det samme
for andre.
Det er den 26. mars 2004, og Trefoldighetskirken i Oslo er stappfull
denne solfylte dagen. På sidene og bakerst i den store kirken, står de
som ikke kom tidlig nok til å få sitteplass. Det er kontrastenes
begravelse. Den er betalt av staten, og rusmisbrukere og politikere
sitter side ved side for å minnes Ludvig Karlsen. Barndommen Ludvigs foreldre, Edevine og Valentin, var omstreifere og hadde ikke noe sted de kunne bo da den førstefødte meldte sin ankomst. De fikk bo hos noen slektninger en liten stund, men den lille gutten skjønte snart hva det ville si å være omstreifer. Når de var innom gårder for å selge ting, hadde Edevine lært opp barna i hvordan de skulle stjele mest mulig mens hun selv snakket med fruene. Skolegang ble det dårlig med. Tidlig på våren ble taterbarna tatt ut av skolen for å reise rundt, og de var borte til langt ut på høsten. Da de kom tilbake hadde de andre elevene lært mye, og Ludvig ble mobbet av både lærere og elever for sine dårlige lese- og skriveferdigheter. Med farens frelse ble hjemmet et bedre sted å være, men Ludvig var fortsatt urolig og ville utforske verden alene. Han reiste til sjøs som 15-åring, men da båten skulle dra videre fra Malmö møtte ikke Ludvig opp. Som alle andre steder han kom, fikk han kontakt med byens alkoholikere, og han ble i Sverige en stund. Senere viste det seg at båten han skulle vært med på hadde forlist, og at hele mannskapet omkom. Ludvigs mor var et ivrig bønnemenneske, og en gang hun kom hjem fra et møte, fortalte hun at hun hadde hørt om kvinnen ved Sykars brønn. Hun hadde blitt så sikker på at hun skulle få innlagt vann at hun dro hjem og tegnet et kryss på veggen der vasken skulle stå. Dagen etter gikk hun til butikken og bestilte vasken. Det var ingen i nærheten som hadde innlagt vann, og ikke hadde de penger til å spise seg skikkelig mette heller. Edevine fikk vasken akkurat der hun hadde tegnet krysset, men så kom også regninga. Den bekymringen, hadde hun lagt på Gud for lenge siden, så det tenkte hun ikke på. En dag kom Valentin fra møte med en konvolutt med akkurat nok penger til å dekke vasken de hadde installert. Denne opplevelsen gjorde inntrykk på Ludvig, men selv hadde han en lang vei å gå før han skulle oppleve det samme som foreldrene. Selvmordsforsøk Som 19-åring satt Ludvig i Oslo Kretsfengsel, og håpløsheten og nøden ble så stor at han bestemte seg for å vende seg til den Gud som foreldrene hadde fått et møte med. Han reiste hjem til dem og ble medlem av pinsemenigheten på Jessheim. Han var en ivrig kristen, og ville fortelle kameratene om det han hadde opplevd, derfor reiste han tilbake til hovedstaden. Men det var ikke lett å være kristen når kameratene fortsatt levde et liv i fyll og kriminalitet, et liv Ludvig kjente så altfor godt. Så istedenfor at kameratene fikk et nytt liv, ble det Ludvig som gikk tilbake til sitt gamle. I miljøet der Ludvig hadde vanket i Oslo, var det en ung jente som het Lise. Hun hadde også vokst opp i et hjem fullt av alkohol, og fra hun var lita lærte hun hvordan man laget hjemmebrent. Under et av sine mange fengselsopphold ba Ludvig til Gud om at Han skulle sende ham ei jente som kunne hjelpe ham bort fra det meningsløse livet han levde. Lise lengtet også vekk fra sitt håpløse liv, men da de traff hverandre igjen ble det nye år med fyll og småkriminalitet. De flyttet til Eidsvoll, hvor Ludvig drev med hester og litt som blikkenslager. Etter hvert kom også barna, og deres første år var preget av stadig flytting og rotløshet. Livet ble stadig forverret, og Lise og Ludvig levde i frykt for at barna skulle bli tatt fra dem. De hadde nå flyttet til Tønsberg, og etter at Lise hadde tatt nok nervetabletter til å våge å fortelle Ludvig at hun ville skilles, kunne ikke Ludvig lenger se noen mening i å leve. Han tok med seg hagla inn på soverommet, plasserte løpet i munnen og trakk av. Hjemme på Eidsvoll, fikk samtidig mor Edevine plutselig et veldig behov for å be for den eldste gutten sin. Hun skjønte ikke hvorfor, men hun måtte ned på kne og be til Gud for Ludvig. Lise hørte skuddet, men satt i pillerus på kjøkkenet og brydde seg ikke. Skuddet traff aldri der Ludvig siktet. Det gikk i stedet av i gulvet, og rommet ble fylt av det han senere forklarte som «en helt ny atomsfære». Dagen etter reiste Lise og Ludvig til hans foreldre, og de ble med på et kristent møte. De fant plass på bakerste benk, og satt og hørte. Sangen og prekenen nådde inn til hjertene på det fortvilte ekteparet, og de bøyde kne og tok imot Jesus. Den enkle stilen Fjorten dager etter at han tok imot Jesus, prekte Ludvig for første gang. Det var ikke bare-bare for en som var dårlig til både å lese og skrive å skulle holde dype, teologiske utlegninger. Men han fant fort ut at det beste var å være seg selv, og bare fortelle hva Jesus hadde gjort for ham. Dette gjorde han med så stor innlevelse, frimodighet og kjærlighet til «de der ute» at man var nødt til å bli rørt. Og den enkle stilen beholdt han livet ut. Det var da også først og fremst mennesker med samme bakgrunn som ham selv som ble tiltrukket av møtene hans. Noen har ment at hans forkynnelse kun passet for dem som var, eller hadde vært, i hans situasjon. Det ble på en måte for enkelt for vanlige mennesker med vanlige liv, mente man. Men også profilerte kristne, som Kjell Magne Bondevik har uttalt at han ble oppløftet av å være på møter med Ludvig. Det spilte ikke noen rolle hvor langt nede man var, når man gikk fra Ludvigs møter, følte man uansett at alt var mulig og at det ennå var håp. Dette skyldtes også guttene og jentene som etter hvert fylte plattformen og sang på møtene hans. Disse kom fra Evangeliesenteret, et rehabiliteringstilbud som Lise og Ludvig bygde opp fra bunnen av. Evangeliesentrene Som nyfrelst dro Ludvig ut på gata og fortalte sine venner om det han hadde opplevd, om selvmordsforsøket og alt som hadde blitt forandret da han ble kristen. Men disse levde fortsatt på gata, og han synes ikke det var riktig. Derfor bestemte han seg for å hjelpe dem med mer enn bare frelsen. Og selv om Ludvig ble en forandret mann da han bøyde kne den gangen på Eidsvoll, beholdt han sin overtalelsesevne som han hadde fra barndomstiden som omreisende. Han beholdt også noe av kremmeren i seg, noe som kom godt med i arbeidet som gründer for den store organisasjonen som Evangeliesenteret etter hvert ble. Den første som ble hjulpet het Torleif, og luktet både spylervæske og rødsprit. De tok ham med rett fra gata, og kjørte til Roa, hvor det første Evangeliesenteret lå i en nedlagt lensmannsgård. Og siden gikk det fort med Evangeliesenteret, for det var mange som trengte hjelp. Etter noen få år hadde Evangeliesenteret vokst fra ett senter til tretti. Det var ikke alltid like lett å overbevise de som hadde drevet med rehabilitering i mange år om at Lise og Ludvigs metoder var det beste. Mange har stilt seg kritiske til bruk av forbønn og personlig omvendelse i rehabiliteringen. Men for Lise og Ludvig har det viktigste aldri vært at kritiske fagfolk er enige, men at mennesker møter Jesus. Og etter hvert som de vellykkede resultatene kom, tok flere sosialkontor kontakt med Lise og Ludvig for å søke om plass for sine klienter. Psykiatere har senere uttalt at Evangeliesenteret har den nærheten, kjærligheten og oppreisningen som mange andre rehabiliteringstilbud mangler. Alt dette resulterte i at Ludvig den 21.oktober 1997 fikk Kongens fortjenestemedalje i gull. Ikke verst for en tidligere alkoholiker som har sonet 18 dommer på til sammen ni år i fengsel.
Sett som favoritt
Få denne på e-post
Kommentarer (0)
 |
RSS for kommentarer
Vis/ skjul kommentarformular
