Marie Monsen hadde ingen egne barn, men fikk millioner av åndelige barn og barnebarn. De fleste av dem er kinesere
En høstdag i 1999 kjører en bil opp en åsside like utenfor Bergen, den
svinger inn ved en liten kirkegård og parkerer. En av de som kommer ut
av bilen er en liten kinesisk, middelaldrende mann, som går inn på
kirkegården og begynner å lese på gravsteinene.
Etter
å ha lett gjennom de gravsteinene som finnes der, går gruppen til
kirkegårdens bestyrer. De forklarer ham hvem de leter etter, men navnet
er ukjent for bestyreren. Etter å ha sjekket i noen bøker, kan han
fortelle dem at kvinnen de leter etter ble begravet på kirkegården i
1962, men fordi graven hennes aldri ble stelt, forfalt den, og nå er
gravstøtten borte. Den lille kinesiske mannen blir meget opprørt, og
lover at hvis ikke norske kristne har laget en gravstein for «denne
Guds kvinne» innen to år, skal han personlig sørge for at noe blir
gjort med saken.
En glemt grav
Den lille kinesiske mannen er lederen for et av
de største kristne husmenighets-nettverkene i undergrunnsmenigheten i
Kina, og går under navnet Broder Yun - eller «Den himmelske mannen».
Gravsteinen han lette etter var gravsteinen til Marie Monsen
(1878-1962), en norsk kinamisjonær som flere millioner kinesiske
kristne i dag ser på som sin «åndelige mor».
Marie Monsen har i dag
fått oppreist et minnesmerke, og er blitt husket gjennom sine egne
bøker og de biografiene som er blitt skrevet om henne. Men kanskje er
hun ikke like kjent som hun fortjener å være, med tanke på hva slags
tjeneste hun hadde i Kina for litt under hundre år siden.
En sped begynnelse
Marie Monsen ble født på Sandviken utenfor Bergen.
Hun
var utdannet lærer og sykepleier, og forsøkte først å rømme fra
misjonærkallet som hun følte hang over henne. Hun tvilte en stund på
hva hun skulle gjøre, før hun bestemte seg for «å ikke bli en Jonas».
Hun dro til Kina for første gang i år 1900, men slet mye med sykdom de
første årene, og var til og med nær døden en gang, syk av malaria.
Etter sykdommen jobbet hun i rundt 20 år som lærer og misjonær, og mye
av tiden gikk til bønn og undervisning blant kinesiske kvinner.
Disse
20 årene var vanskelige for henne. Hun opplevde ikke mye resultater av
sitt misjonærarbeid, og da hun kom hjem etter sin andre periode på
misjonsfeltet skrev hun: «Igjen den samme utpregete følelse av at jeg
også denne gang vesentlig hadde vært ute for min egen
misjonær-utdannelses skyld.»
Men dette forandret seg: Hun ble mer
og mer opptatt av bønn, og sakte, men sikkert ble hun overbevist om at
Kina skulle få se en vekkelse. På grunn av den økende «bønnebyrden»
sier hun selv at «det var ikke å undres over at mine kolleger syntes
jeg ble rar, og heller ikke at det var få som dengang kunne forstå
meg.» En dag da hun og en misjonærkollega knelte i bønn skjedde det
noe: «Det lille rommet ble i den time en himlens helligdom.» Hun var
overbevist: En vekkelse skulle komme.
Overbevisning om synd
Samme dag skulle hun holde møter for en
gruppe kinesiske kvinner. På denne tiden var det tilsynelatende vanlig
at kinesiske mødre drepte uønskede nyfødte barn. Marie skriver om
møtene hun holdt denne dagen: «Vi talte om barnemord den dag. Det var
første gang på over 20 år på misjonsmarken jeg opplevet, at kvinner
– når de forsto vi så på det som urett – erkjente
at de selv hadde gjort seg skyldig i den slags. Men alle visste
naturligvis om mange andre som hadde gjort det. Det var en første gangs
opplevelse av at Ånden fikk en hel flokk i tale. I sannhet et under.»
Marie Monsen forteller om en «syndenød» som spredte seg, hun beskriver
dette som en sterk opplevelse og erkjennelse av sin egen synd, og et
sterkt behov for Guds tilgivelse – og mange kom til tro på
Gud på den tiden.
Det hadde vært voksende uroligheter i Kina helt
siden 1920, og mange mennesker var på flukt. Marie Monsen måtte derfor
forlate området der hun til nå hadde jobbet i over 25 år. Dette førte
til at hun reiste rundt i Kina og prekte i alle mulige forsamlinger, på
alt fra skoler og misjonsstasjoner til universitet og konferanser. Der
hvor hun dro opplevde flere og flere å komme i «syndenød». Under hennes
enkle motto «Ånden bruker Ordet», opplevde mange en sterk trang til å
bekjenne sin synd og gjøre opp sin sak med Gud. Marie Monsens arbeide
som predikant fikk nå virkninger over et mye større område.
Det fikk til og med en gruppe røvere som kidnappet henne på en av reisene hennes oppleve.
Kompromissløs tro
Etter omtrent fem år som omreisende
vekkelsespredikant dro Marie Monsen til slutt hjem til Norge for å
stelle sin syke mor og far. Her virket hun som forbeder og forfatter
fram til sin død i 1962, og hennes tid som misjonær var over.
I dag
vet vi at mange av lederne i den store undergrunnsmenigheten i Kina ble
ledet til frelse av Marie Monsen. Og ikke bare det, Broder Yun skriver
at hun var et forbilde gjennom «hennes kompromissløse tro,
uutslokkelige iver og hvordan hun så sterkt understreket at hjerter må
bli forandret, og at kristne helt må overgi seg til Kristi sak».
Marie
Monsen huskes i dag som en som videreførte den haugianske
kvinnebevegelsen, og hun var en høylytt forkjemper for kvinnenes rett
til å bli hørt og være med å lede arbeidet i Guds rike. Men først og
fremst må hun huskes som en av Norges fremste predikanter gjennom
tidene.
 |