En høstdag i 1999 kjører en bil opp en åsside like utenfor Bergen, den svinger inn ved en liten kirkegård og parkerer. En av de som kommer ut av bilen er en liten kinesisk, middelaldrende mann, som går inn på kirkegården og begynner å lese på gravsteinene.
Etter å ha lett gjennom de gravsteinene som finnes der, går gruppen til kirkegårdens bestyrer. De forklarer ham hvem de leter etter, men navnet er ukjent for bestyreren. Etter å ha sjekket i noen bøker, kan han fortelle dem at kvinnen de leter etter ble begravet på kirkegården i 1962, men fordi graven hennes aldri ble stelt, forfalt den, og nå er gravstøtten borte. Den lille kinesiske mannen blir meget opprørt, og lover at hvis ikke norske kristne har laget en gravstein for «denne Guds kvinne» innen to år, skal han personlig sørge for at noe blir gjort med saken.

En glemt grav
Den lille kinesiske mannen er lederen for et av de største kristne husmenighets-nettverkene i undergrunnsmenigheten i Kina, og går under navnet Broder Yun - eller «Den himmelske mannen». Gravsteinen han lette etter var gravsteinen til Marie Monsen (1878-1962), en norsk kinamisjonær som flere millioner kinesiske kristne i dag ser på som sin «åndelige mor».
Marie Monsen har i dag fått oppreist et minnesmerke, og er blitt husket gjennom sine egne bøker og de biografiene som er blitt skrevet om henne. Men kanskje er hun ikke like kjent som hun fortjener å være, med tanke på hva slags tjeneste hun hadde i Kina for litt under hundre år siden.

En sped begynnelse
Marie Monsen ble født på Sandviken utenfor Bergen.
Hun var utdannet lærer og sykepleier, og forsøkte først å rømme fra misjonærkallet som hun følte hang over henne. Hun tvilte en stund på hva hun skulle gjøre, før hun bestemte seg for «å ikke bli en Jonas». Hun dro til Kina for første gang i år 1900, men slet mye med sykdom de første årene, og var til og med nær døden en gang, syk av malaria. Etter sykdommen jobbet hun i rundt 20 år som lærer og misjonær, og mye av tiden gikk til bønn og undervisning blant kinesiske kvinner.
Disse 20 årene var vanskelige for henne. Hun opplevde ikke mye resultater av sitt misjonærarbeid, og da hun kom hjem etter sin andre periode på misjonsfeltet skrev hun: «Igjen den samme utpregete følelse av at jeg også denne gang vesentlig hadde vært ute for min egen misjonær-utdannelses skyld.»
Men dette forandret seg: Hun ble mer og mer opptatt av bønn, og sakte, men sikkert ble hun overbevist om at Kina skulle få se en vekkelse. På grunn av den økende «bønnebyrden» sier hun selv at «det var ikke å undres over at mine kolleger syntes jeg ble rar, og heller ikke at det var få som dengang kunne forstå meg.» En dag da hun og en misjonærkollega knelte i bønn skjedde det noe: «Det lille rommet ble i den time en himlens helligdom.» Hun var overbevist: En vekkelse skulle komme.

Overbevisning om synd
Samme dag skulle hun holde møter for en gruppe kinesiske kvinner. På denne tiden var det tilsynelatende vanlig at kinesiske mødre drepte uønskede nyfødte barn. Marie skriver om møtene hun holdt denne dagen: «Vi talte om barnemord den dag. Det var første gang på over 20 år på misjonsmarken jeg opplevet, at kvinner – når de forsto vi så på det som urett – erkjente at de selv hadde gjort seg skyldig i den slags. Men alle visste naturligvis om mange andre som hadde gjort det. Det var en første gangs opplevelse av at Ånden fikk en hel flokk i tale. I sannhet et under.» Marie Monsen forteller om en «syndenød» som spredte seg, hun beskriver dette som en sterk opplevelse og erkjennelse av sin egen synd, og et sterkt behov for Guds tilgivelse – og mange kom til tro på Gud på den tiden.
Det hadde vært voksende uroligheter i Kina helt siden 1920, og mange mennesker var på flukt. Marie Monsen måtte derfor forlate området der hun til nå hadde jobbet i over 25 år. Dette førte til at hun reiste rundt i Kina og prekte i alle mulige forsamlinger, på alt fra skoler og misjonsstasjoner til universitet og konferanser. Der hvor hun dro opplevde flere og flere å komme i «syndenød». Under hennes enkle motto «Ånden bruker Ordet», opplevde mange en sterk trang til å bekjenne sin synd og gjøre opp sin sak med Gud. Marie Monsens arbeide som predikant fikk nå virkninger over et mye større område.
Det fikk til og med en gruppe røvere som kidnappet henne på en av reisene hennes oppleve.

Kompromissløs tro
Etter omtrent fem år som omreisende vekkelsespredikant dro Marie Monsen til slutt hjem til Norge for å stelle sin syke mor og far. Her virket hun som forbeder og forfatter fram til sin død i 1962, og hennes tid som misjonær var over.
I dag vet vi at mange av lederne i den store undergrunnsmenigheten i Kina ble ledet til frelse av Marie Monsen. Og ikke bare det, Broder Yun skriver at hun var et forbilde gjennom «hennes kompromissløse tro, uutslokkelige iver og hvordan hun så sterkt understreket at hjerter må bli forandret, og at kristne helt må overgi seg til Kristi sak».
Marie Monsen huskes i dag som en som videreførte den haugianske kvinnebevegelsen, og hun var en høylytt forkjemper for kvinnenes rett til å bli hørt og være med å lede arbeidet i Guds rike. Men først og fremst må hun huskes som en av Norges fremste predikanter gjennom tidene.

Kommentarer (2)

RSS for kommentarer

Jim

oktober 02, 2009

84.48.192.152

Stemmer: +0

• 
• 
• 

?

Og denne er skrevet av?

Håkan Fransson

juli 23, 2010

78.2.38.129

Stemmer: +0

• 
• 
• 

Fantastisk kvinna

Har just laest hennes bok: En maerklig vaeckelse, och graatit och blivit taend paa nytt, att ge allt foer Jesus oavset vad det kommer att kosta. Tack Marie foer ditt foeredoeme.

Skriv kommentar

Vis/ skjul kommentarformular

E-post Navn Hjemmeside		Tittel Kommenter mindre tekstfelt | større tekstfelt
		Jeg har lest og aksepterer Betingelser for bruk. Legg inn kommentar