| Glem malen! |
| torsdag 22. mai 2008 12:42 | |
|
Navn: Solveig Schanke Eikum Alder: 28 Gjør: Redaktør i studentmagasinet Credo Siste nyttårsforsett: Det der har aldri funket, hehe ... – Hva vil du si i sorthvitmikrofonen? – At det ikke finnes noen «kristen personlighet». I kristne miljøer har vi lett for å lage former som vi tror vi må passe inn i. Gud har ikke skapt oss på samlebånd, men til å være de vi er som enkeltindivider. Fellesskapene må tåle at vi er oss selv, og gi rom for det. Jeg tror jo også at Gud preger livene våre, og at det forandrer oss. Men ikke til å bli like. Heller mer av det som er oss. –Hvordan kan vi skape et slikt miljø? – Jeg tror vi må glemme den typiske «malen» som så lett oppstår fordi det er så trygt og enkelt å være likest mulig. Det er ikke galt å påvirkes av de du er sammen med, at et miljø finner sitt særpreg og uttrykksform, men det er ekstremt viktig å ikke blande dette med forholdet til Gud. Identiteten vår som Guds barn må ikke bygge på å passe inn i fellesskapet sine former. Da kan vi lett føye oss etter mengden. Det er tross alt en mening med forskjellene våre. I Bibelen brukes bildet med at vi er ulike deler av samme kropp. Vi er avhengige av hverandre og at vi er ulike. Med identiteten som Guds barn i bunn, tror jeg tryggheten til å være oss selv kan følge med. – Sett utenifra, hvilke utfordringer har vi som kristne? – Ærlighet. Både i forhold til oss selv og andre. Vi må være oppriktige mennesker som tør å vise vår svakhet. Hvis vi ikke kan vise livet som helhet, er det ikke rart om vi blir oppfattet som falske, prektige og dømmende. Ingen lever på en «lykkepille» som kristne, og det må vi tørre å innrømme. Jeg mener at de sterkeste forbildene våre er nettopp de som tør å vise hele spekteret, at ikke livet alltid er lett, og at tvilen kan komme så vel som troen. Om vi begynner med oss selv, tror jeg det naturlig vil skje en forandring inn i miljøene. – Er det ikke et problem at vi blir likegyldige, og holder troen for oss selv? – Jo, det er det kanskje. Et av de sterkeste påbudene Jesus gir er jo at vi skal gå ut og gjøre mennesker til disipler. Det er ikke alltid jeg brenner for å si så mye, men jeg håper livet mitt viser Gud likevel. I teorien funker det i hvert fall. Jeg tror ikke det hjelper å dra seg selv etter håret for å vitne mer til andre. Det blir ofte kunstig, og folk føler at du bare prøver å få ei stjerne i boka eller å få kryssa av en til på lista, hehe. Men det går an å be om å oppdage hvordan Gud ser på de rundt oss, på vennene våre, familien og dem vi studerer sammen med. Jeg tror mye kan skje ved bønn. Bønn om å ikke bli likegyldig. Og bønn for mennesker som ikke er kristne. NKSS (Norges Kristelige Student– og Skoleungdomslag) har noe som heter «B&C», der de oppfordrer til å velge ut en eller to som man ber fast for. Så er det bare å se hva som skjer … Tekst: Mari-Ann Skiftun Foto: Rolf Anders Storset Første gang publisert: Papirutgave 18.12.2006 Del denne artikkelen med dine venner        
Sett som favoritt
Få denne på e-post
Visninger: 1118 Kommentarer (0)
 |
|
| Sist oppdatert ( torsdag 22. mai 2008 12:43 ) |
RSS for kommentarer
u skriver:
"Selve...
