Morten Holmquist begynner å tro at vi er blitt i overkant fokuserte på å være relevante og "in i tiden"-menigheter.

– Hva vil du si i sorthvitmikrofonen?
– Jeg har tenkt mye på at jeg synes vi kristne har blitt så ivrige etter å lete etter modeller og løsninger for å lage moderne menigheter. Det er mye bra i mange av de idéene som er oppe for tiden, men jeg stusser bare litt på at det ikke virker som om navnet Jesus blir nevnt så mye. Menigheten er litt på jakt etter identitet for tiden. Vi ønsker møter og møteformer som er «relevante», og de siste årene har det vært spesielt viktig at vi liksom får «cred», at vi er på nett med tiden rundt oss. Og det virker som om vi går med litt dårlig selvtillit og ønsker å vise at vi er kule. For meg er det viktig å huske på at Jesus gikk fra å være kjempepopulær til å bli utstøtt og forlatt, og at alle disiplene endte som martyrer. Jeg går med en følelse av at det er noe fundamentalt i akkurat det som vi kristne kanskje ikke har catcha, og det sier jeg like mye, eller mest, for Sub Church og min egen del.

– Men er det ikke viktig at vi kommuniserer med de rundt oss?
– Jo det er det, og det er kanskje mange som ser på nettopp Sub Church som prakteksempelet på det jeg prater om her, så jeg sitter jo i glasshus når jeg sier dette. Men samtidig tror jeg ikke at vi i Sub Church er akkurat det mange tror vi er, nemlig et slags kristent prosjekt for å være relevante kristne: Det vi egentlig ønsker å være er et Jesus Kristus-sentrert fellesskap hvor vi er fullt ut mennesker, og hvor fellesskapet er ærlig, sårbart og helbredende. Her har vi menigheten i Apg. 2 som forbilde, der vi ser at menighetslivet var en naturlig del av hele livet, og at de alle sammen «var ett.»

– Hva tror du vi kan lære av det?
– Det at vi skal være så «i tiden» tror jeg egentlig gjør at vi virker mindre relevante. Kari Foss sier at «sann åndelighet er sann menneskelighet». Jeg tror at hvis vi turte å være mer ærlige om våre svakheter, så ikke-kristne mennesker kunne se at vi er 100% mennesker, at vi sliter med det samme som alle andre, så ville folk oppfatte troen som mer relevant. Og hvis vi var flinkere til å forholde oss naturlig til omverdenen vår, så hadde vi kanskje ikke trengt så mye møter og kristne aktiviteter for å formidle evangeliet. Selv jeg føler meg jo fremmed i mange kristne aktiviteter, selv om jeg er oppvokst i det, tenk da på andre som kommer utenfra...

– Hvor tror du vi har tenkt galt?
– Altså... mye av det vi gjør for å lage relevante menigheter, er det egentlig relevant for folk utenfra? Jeg mener, selv om vi pakker inn lovsang i hiphop, så er det jo fortsatt mest relevant for de som går i menigheten fra før? Men jeg sier ikke at vi ikke skal være opptatt av å kommunisere, det er kjempeviktig: Det var jo det Jesus gjorde, og derfor brukte Jesus liknelser som vekket folks nysgjerrighet. Jeg synes egentlig problemet vårt er at vi kommuniserer for mye. Vi kaster ut alle hemmelighetene for fort, og vi tror at det å formidle evangeliet må gjøres på samme måte som å selge Coca-Cola: Mest mulig høylydt og fargesprakende. For meg er hele greia bare at Gud ble menneske. Så for å være relevante for folk rundt oss, så må vi være mennesker: Ekte, sanne og troverdige. Historien om Sakkeus er viktig her: Her har vi en fæl fyr som utnytter menneskene rundt seg, men Jesus kommer ikke og sier hva han gjør galt. Han spør bare: Skal vi spise middag sammen? Og så omvender Sakkeus seg senere. Det sier meg at jeg tror vi må lære å leve sannheten, og ikke bare snakke om den.


Tekst: Hans Ivar Stordal
Foto: Simon Skreddernes
Første gang publisert: Papirutgave 16.06.2005

Kommentarer (0)

RSS for kommentarer

Skriv kommentar

Vis/ skjul kommentarformular

E-post Navn Hjemmeside		Tittel Kommenter mindre tekstfelt | større tekstfelt
		Jeg har lest og aksepterer Betingelser for bruk. Legg inn kommentar