Rudi Myntevik avsluttet et kapittel med konsert på et soverom på St. Hanshaugen.
I en stor ungkarsleilighet på St. Hanshaugen i Oslo markerte lovsangsleder Rudi Myntevik slippet av sin nye liveplate «Verdens Håp» denne uken.
– Hvorfor bestemte du deg for å lage en liveplate?
– Jeg hadde egentlig ikke tenkt å lage en liveplate. Det som skjedde var at jeg ville at den siste turneen skulle være stor, så vi tok med strykere og lagde et ordentlig opplegg. Så tenkte jeg «dette må lydfestes, det kan ikke bare gå inn i historien». Vi tok opp hele turneen, men den siste konserten i Bergen ble veldig bra, så jeg hadde lyst til å gi det ut. Folk har sagt til meg at jeg er best live, så jeg tenkte kanskje at folk ville ha det.
– Vil di kalle den en «best of Rudi»-plate?
– Nei, hadde jeg bare spilt inn en vanlig plate, ville jeg kanskje valgt annerledes. Fokuset var jo konserten, opplevelsen til de som kom. Jeg har også sanger som kanskje ikke funker så bra live. Men jeg har med Gud Din Skjønnhet, Verdens håp og de andre slagerne.
– Hvordan har du utviklet deg musikalsk siden din første plate?
– Jeg har aldri vært flink til å øve på gitar, men jeg opplever at jeg har utviklet meg som låtskriver. Ellers har jeg blitt mer og mer delaktig i produksjonsdelen. På den andre platen trengte jeg mye hjelp til å finne den musikalske retingen, men på den tredje var jeg co-produsent med Marc James, og tok mye mer del i den biten.
– Du er i ferd med å starte et nytt kapittel i karrieren din, hvorfor har du sluttet med lovsang og byttet til engelskspråklig popmusikk?
– Jeg har alltid hatt et ønske om å reise utenfor Norge og fortelle om Håpet. Jeg kom til Færøyene og den svensktalende delen av Finland, men man kommer ikke lenger med norsk. Så da er engelsk et naturlig språk å bruke. Jeg har vært lovsangsleder og tjent menigheten lenge, og synes det har vært fantastisk. Men jeg har alltid hatt en lengsel om å nå de utenfor kirken. Jeg kunne jo fortsatt å ha lovsang i kirken og satset på at noen kom inn. Men det er en strategi som vi har prøvd lenge nå, og jeg jeg vet ikke om det er så veldig effektivt. Så derfor sa jeg heller at jeg ville gå ut. Og så må du rett og slett tenke litt strategisk i forhold til det du spiller og synger. Man må bare inrømme at lovsang er en subkultur. For å kommunisere noe utenfor må man bruke en annen type kultur. Jeg har ingen strategi om at nå skal jeg gjøre folk kristne, men jeg har lyst til å formidle et Håp til mennesker, sier Rudi.
– En annen ting er at jeg har endel rom inne i meg som jeg ikke har fått uttrykt. Det kan for eksempel være en kjærlighetssang til min kone, som kulturen sier at du ikke skal ha på en lovsangsplate. Jeg kommer ikke til å slutte å være lovsangsleder, men jeg kommer til å slutte å definere meg som det. Nå kommer jeg til å definere meg som en kunstner og artist. Jeg opplever at nå er tiden for å formidle til mennesker utenfor kirken.
– Hva slags reaksjoner har du fått ifra folk etter skiftet?
– De menneskene jeg har spilt sangene for, har vært veldig begeistret. En kommentar var at jeg fremdeles synger fra hjertet. Noen har spurt «skal ikke du synge om Jesus lenger?» eller «Er det ikke kristne sanger?». Jeg uttrykker hjertet mitt, og verdensbildet mitt er at Jesus er Herre. Det vil alltid skinne gjennom i mine sanger. Nå begynner jeg å nærme meg en annen arena, og da gjelder andre spilleregler. Dessverre.
 |
RSS for kommentarer
Vis/ skjul kommentarformular