|
Switchfoot går rett på sak med sin nye plate «Nothing Is Sound» og synger ut mot både ensomhet, fattigdom og billig sex.
Om du lar Brian Wilsons «Surfer Girl» fra 1962 gjennomgå 30 år med
svik, materialisme og fremmedgjøring, ender hun kanskje opp som «Daisy»
i en av Switchfoots låter. – Hva er lykke? spør vokalist Jon Foreman.
Det er ikke mye igjen av Switchfoots bekymringsløse dager som surfere
på Californias milelange strender. «Nothing Is Sound» er lyden av fem
menn som har forstått at livet for mange handler mer om å overleve enn
om Baywatch-damer og surfebrett i kryssfiner.
Laget i garderoben
– Betyr lykke en firedørs sedan med sotede ruter? Betyr det at jeg har
to-tre barn med en vakker kone og bor i en fint boligstrøk? Alle har
sin egen versjon av hva lykke er, men mye av det vi lever for, og her
inkluderer jeg meg selv, er absurd. Et sted i Det gamle testamentet
sier forkynneren at «alt er tomhet». Der begynner den nye plata vår,
sier Foreman.
Debuten «The Legend Of Chin» fra 1997 ble et friskt pust i en ellers
ensartet kristen musikkbransje. Men gjennombruddet kom ikke før i 2003
med «The Beautiful Letdown». «Meant to Live» ble soundtracket til
Spiderman- filmen og plutselig solgte bandet flere millioner plater og
spilte 400 utsolgte konserter.
– Nothing Is Sound ble faktisk til på turné, sier Foreman. Bandet
rigget opp instrumenter og opptaksutstyr i garderoben mellom intervjuer
og lydsjekker.
– Vi fikk prøvd ut de nye låtene på veien og gjorde justeringer før vi
i det hele tatt trykket på record-knappen. Publikumet var med på å
bestemme hvilke låter som til slutt ble med og hvordan de til slutt
høres ut.
Lykkens snobberi
Selv om surfeidyllen er vanskelig å spore i Switchfoots musikk, har bandnavnet bakgrunn i surfeentusiasmen.
– Vi elsker å surfe og har surfet hele livet, så for oss gir navnet
mening. Å flytte beina (switch foot, journ.anm.), betyr å bytte
posisjon i motsatt retning. Det handler om forandring og bevegelse, en
ny måte å tilnærme seg livet og musikken på, forklarer Foreman.
Switchfoot har aldri vært redde for å synge ut om et samfunn på randen
av moralsk sammenbrudd. «Happy Is A Yuppie Word» er et eksempel på
Foremans bitende ærlige og selvransakende tekster: «Everything is
meaningless, I want more than simple cash can buy...» Tittelen hentet
han fra et intervju Rolling Stone Magazine gjorde med Bod Dylan.
– For meg er «Happy Is A Yuppie Word» platas hjerte som pumper blodet
til armer og munn. Det kommer til et eksistensielt punkt i det urbane
menneskets liv der man innser at alt man har forsøkt å oppnå bare er
den snobbete versjonen. Det er ironisk hvordan vi er koblet sammen
gjennom MSN og SMS, men samtidig blir mer ensomme for hver dag som går,
sier Foreman.
Ansikt til ansikt
– For Switchfoot er det ikke et alternativ å peke på alt det gale i
verden uten å gjøre noe med det. De seneste årene har bandet blant
annet vært aktivt engasjert i Bonos hjelpeorganisasjon DATA, som jobber
for bekjempelse av AIDS og gjeldsslette i fattige land. I 2004 dro
bandet til Sør-Afrika for å møte en ny virkelighet ansikt til ansikt.
Jon Foreman beskriver reisen som et «vendepunkt» i livet.
– Du innser hvor fattige vi amerikanere er. Vi kjører kanskje rundt i
en fin SUV, men medmenneskeligheten vår er ikke verdt noen ting. Hvis
jeg har et snev av påvirkningskraft, skal jeg sørge for at vi bruker
den til noe godt. Jeg har aldri sett så mye lykke som i Sør-Afrika. Jeg
kan skrive sanger om at alt er meningsløst, men det gir meg mye håp å
se at jeg faktisk kan ta feil, sier Foreman.
Og der slutter «Nothing Is Sound». Det er også begynnelsen på et nytt håp for Brian Wilsons «Surfer Girl».
Tidligere publisert i sorthvits papirutgave
 |
RSS for kommentarer
Vis/ skjul kommentarformular
