For snart et år siden kom jeg ved en tilfeldighet over et nytt norsk band som da var helt ukjent for meg. Bandet het Pony The Pirate. Låten som først ble avspilt på deres myspaceside het «Walk The Shame», og jeg ble totalt tatt på senga av hvor gjennomført og catchy musikk et ukjent myspaceband fra Norge kunne lage. Videre fulgte uberfengende «777» og nydelig hjerteskjærende «Broken» (som jeg virkelig håper bandet finner plass til på debutalbumet), og jeg satt igjen med den følelsen som jeg tror Columbus måtte ha kjent på da han oppdaget Amerika for første gang. Dette var så langt fra påtatt kulhet og likegyldig musikk som det kunne gå ann, dette var musikk rett fra hjertet som traff deg rett tilbake, og jeg kunne ikke skjønne annet enn at dette kom til å bli stort. Jeg gjorde i alle fall mitt for å spre det gode budskap om dette nye bandet til alle mine musikkinteresserte venner. Det er derfor med en viss stolthet at jeg har fått følge med på bandet gå fra å være totalt ukjente, til nå å bli et av Norges mest omtalte band.
"This is my psychopedia"
På deres debut EP «This is my psychopedia» serverer de fem låter som alle leder tankene til glade og håpefulle sommerdager. Åpningen i «Psychopedia» er en herlig poplåt der verset skaper forventinger, med en melodi som fanger deg fra første strofe. Refrenget eksploderer i et euforisk fyrverkeri av en klassisk fengende melodi som faktisk kan minne om noe av det beste våre ikke helt ukjente venner i det svenske bandet Abba gjorde for mange år siden(!). Et tegn på at dette er et uttrykk som raskt kan bli allemannseie er at dette er musikk som kan få den mest kritiske musikkhipster til å trekke på smilebåndet, samtidig som det også er kommersielt nok til å kunne vinne Melodi Grand Prix! Men her ligger kanskje også noe av faren. For til tross for at Pony The Pirate her serverer noen av de friskeste låtene jeg har hørt av et norsk indieband på lenge, så savner jeg litt av den råe energien jeg opplevde da jeg nylig så bandet under deres Norgesturné. Det kan være at det er den veldig profesjonelle og radiovennlige mixingen av plata som tar bort noe av nerven i motsetning til for eksempel sjangervennene Arcade Fire (Jeg tipper Pony the Pirate er lei å høre det, men det er faktisk den mest opplagte referansen) sitt glitrende førstealbum Funeral. Men for all del: dette er så utypisk, tidløst, ærlig og fordomsfritt at det uansett blir et meget friskt pust i en musikkverden der man helst ikke skal vise begeistring over noen ting. 

Allsangpotensial og entusiastiske fottballsupportere

Videre følger bandet opp med allsangpotensielle «Sing», allerede nevnte og kjente «Walk The shame» og den nye «Radio anarchy» som til tross for et lekent og søtt åpningsriff og et refreng som får meg til å tenke på barndomsheltene mine i åttitallsrockerne Petra kanskje er EP`ens svakeste spor. Mye på grunn av en litt tullete, teatralsk og dyp stemme som dukker opp på broa. Den vil sikkert være til glede for mange, men hos meg grenser det til det kvalmende, og den tvinger fingrene mine til å trykke på spoleknappen hver gang stemmen kommer. Heldigvis glir den fint over til det lettende åpningsriffet, og går over til sistesporet «Brother». Sistesporet ligger i samme åren som åpningssporet og etterlater seg et stort håp, og er et av ep’ens absolutte største høydepunkter. Vokalist Joakim Johannessen synger med en brennende lidenskap og akkompagneres i alle sangene av alle de andre medlemmene som synger med i noe som best kan sammenlignes med et kor av overentusiastiske fotballsupportere. Dette er med på å gi sangene et stort allsangpreg og en spenstig fyrighet.

Terningkastet

Jeg hadde opprinnelig tenkt å gi denne EP-en en femmer, for jeg tenkte at bandet må jo ha noe å strekke seg etter. Men etter å ha latt plata surre i spilleren et par omganger til kan jeg ikke annet enn å kline til med en sekser. Man må jo tross alt belønnes for å lage noe av det . Til og med de låtene som ikke satt helt ved første gangs lytting, vokste seg bedre og større for hver gjennomhøring. Dessuten så mener jeg å huske låter av minst like stort kaliber som det de viser på denne EP-en presentert live. Jeg er overbevist om at dette bandet blir et av Norges største eksportutvarer innenfor fengende popmusikk i fremtiden, så det er bare å følge med og glede seg til Pony`s videre ferd! Go Johnny, go!

Sjekk også ut: Arcade Fire, The Polyphonic Spree og Kings X.

Høydepunkter: Brother, Walk the shame og Psychopedia.

 

6/7