Jeg har et kott på rommet mitt. Det er jeg veldig glad i. Der kan jeg legge vekk alt jeg ikke trenger til daglig, men som jeg ikke kan kvitte meg helt med.

Jeg har et kott på rommet mitt. Det er jeg veldig glad i. Der kan jeg legge vekk alt jeg ikke trenger til daglig, men som jeg ikke kan kvitte meg helt med, og som bare skaper rot og kaos på den lille plassen jeg har til rådighet. Kottet mitt er ganske fullt. Noen ganger faller ting ut når jeg åpner døren, og ofte må jeg legge både kroppsvekt og viljestyrke til for å få lukket den ordentlig igjen. Og det blir jo stadig mer rotete, for hver gang jeg trenger noe jeg vet finnes et sted dypt der inne, blir poser tømt, esker gravd i og stabler flyttet rundt og hit og dit. I tillegg har jeg det ofte ganske travelt når det skal letes, og har jo absolutt ikke tid til å rydde opp i det kaoset jeg skaper. Så da smeller jeg litt ekstra hardt med døren og gleder meg over alt jeg slipper å se.

En dag da jeg sto foran speilet og pusset tennene – som er en av de relativt få gangene i løpet av et døgn at jeg har tid til å la tanker falle ganske tilfeldig inn og ut av hodet mitt – dukket det opp et spørsmål. «Hvor er Jesus i livet mitt?» Temaet har jo blitt vel gjennomgått, ettersom det var temaet for den siste sorthvit-utgaven for i år, men da mer i form av alle andre steder vi kunne lete etter Jesus.

Mens jeg sto der og gjorde mitt beste for colgatesmilet ble jeg litt trist. Tidlig i høst, da studiene begynte for fullt og jeg så aktivitetsbarometeret nærme seg bristepunktet, bestemte jeg meg for at det var én ting jeg ikke skulle ofre i år: Forholdet mitt til Gud. Jeg vet jo at er det noe jeg trenger når livet blir for travelt, så er det Gud. Bestemte meg for at hovedmålet skulle være å «bli fylt av Kristi kjærlighet som overgår all forstand», og leve på godene av å først søke Guds rike.

 Men så skjer det da, sakte, men sikkert, at Bibelen byttes ut med artikkelsamlinger, og de siste tankene før jeg sovner går til morgendagens bokstabel framfor Livets kilde. Ber gjør jeg jo, men det blir mye «Gud, gi meg styrke», og en god porsjon beklagelser og dårlig samvittighet for feilprioriteringer. «Hvor er Jesus, Marianne?» Jeg tror nok, dessverre, at jeg har puttet han inn på kottet et sted. Han jeg ikke kan kvitte meg med, men som jeg litt ubevisst så meg nødt til å klare meg uten sånn til daglig for en stund. Kottet er jo inne på rommet mitt, det er faktisk veldig nært.

Men med en tjukk dør i mellom. Så nært, men akk så fjernt… Alltid nært, men noen ganger litt mer støvete enn andre. Jeg tror det er på tide med en opprydning!

Se, jeg står innenfor døren og banker.

Marianne Johannessen (27) fra Moss studerer til master i Fred og Konflikt på Blindern, og hun er mer glad i å lese enn å rydde i kottet sitt.

Kommentarer (0)

RSS for kommentarer

Skriv kommentar

Vis/ skjul kommentarformular

E-post Navn Hjemmeside		Tittel Kommenter mindre tekstfelt | større tekstfelt
		Jeg har lest og aksepterer Betingelser for bruk. Legg inn kommentar