en helt vanlig søndag, på en helt vanlig cafè, med et litt annerledes følge, og et spesielt møte.

Denne søndagen var jeg sammen med Rita. Hun er kortvokst, lager lyder som ikke alle lager, og bruker enkle ord når hun kommuniserer. Ellers er hun stort sett som de fleste andre. Hun gråter når hun er lei seg, ler når hun har det kjekt og hun liker å gå på cafè.

Da vi kom inn døren møttes vi av andre menneskers blikk. Nysgjerrige, undrende, skeptiske blikk. Sistnevnte får meg til å rette ryggen litt ekstra og prate litt høyere heller enn lavere. "Her kommer vi enten du liker det eller ei", tenker jeg. Vi bestiller et rundstykke til hver, brus til Rita og kakao til meg. Nå skal vi kose oss! På vei mot bordet møter vi også blikk, men disse er annerledes. Smilende ansikter og blikk som sier at det er hyggelig å se oss. Vi kjenner hverandre ikke, men det er akkurat som om vi hører sammen allikevel.

Etter å ha spist opp rundstykket, går vi og kjøper oss dessert - sjokolademuffins. Mmm...deilig! Vi prater ikke så mye mens vi sitter der, men Rita smiler og lager godlyder. Innimellom kan hun si: "Tora?" "Ja", sier jeg. "Hei", sier hun tilbake. Jeg smiler og sier: "Hei Rita". Det er som om hun bare vil ha bekreftet at vi er her sammen, og vi koser oss.

De tre damene på bordet litt lengre inn i lokalet gjør seg klare til å gå. De to unge går først. De har langt lyst hår med hårbøyle i og fine vårkjoler og ballerinasko på. Søte jenter, men de er nok for sjenerte til å hilse på oss. Men moren stopper. Og jeg vil sent glemme møtet med henne. Hun forteller stolt om jentene sine på seksten. De er av annerledesfolket begge to. Og hun bekrefter samhørighetsfølelsen som jeg kjente på da jeg så dem. "Se, der er ei som er sånn som oss" hadde ei av jentene hennes sagt. Hun forteller også at hun prøver å fortelle dem at de er like verdifulle som andre barn. Denne stolte moren gir Rita en god klem og ønsker oss en god sommer. Rita gjengjelder klemmen. Hun lyste godhet og aksept denne kvinnen, og det merker nok Rita.

Jeg får lyst til å si noe oppmuntrende og hyggelig til henne, men jeg er for overveldet av møtet med henne til å finne ord. Ellers i media, på studiet og fra politikere hører jeg mest snakk om hvor problematisk det er med disse annerledesbarna. De koster samfunnet penger, de koster foreldre omsorg og muligens en karriere. Og mange mener man bør åpne opp for muligheter til å oppdage genetiske avvik tidlig i svangerskapet slik at foreldrene kan få valget om å ta abort. Men her ser jeg inn i ansiktet til en glad og stolt mor som gir verdighet til annerledesbarna. "Du er verdifull", sier hun til jentene sine. Hva sier samfunnet for øvrig?

Det blir med et "God sommer" fra meg. Men da moren hadde gått ut døren på cafèen, hører jeg en stemme inni meg: "i deg har jeg behag.." Og jeg tenker: ja, for ei dame, slike har Gud sin glede i.

(Rita er et fiktivt navn, og jeg forteller ikke mer om henne en det man kunne ha sett og hørt om man var på samme cafè, samme dag.)

---

Del denne artikkelen med dine venner

Kommentarer (1)

RSS for kommentarer

Jarle Haugland, Ungdom & Medier

oktober 23, 2009

82.134.23.46

Stemmer: +0

• 
• 
• 

Nydelig

Takk for god historie på avslutningen av en arbeidsuke!

Skriv kommentar

E-post Navn Hjemmeside		Tittel Kommenter mindre tekstfelt | større tekstfelt
		Jeg har lest og aksepterer Betingelser for bruk. Legg inn kommentar